|
I oktober 1987 fikk derfor CRB ryddet et værelse i tredje etasje, og der anbrakte man åtte unge damer som skulle svare på telefoner og registrere lesernes meninger. Spørsmålet var: Skal Mami Jane dø?
Av de åtte unge damene var fire ansatt i CRB, to var utplassert av sosialkontoret, og en var barnebarnet til styreformannen. Den siste, en kvinne rundt de tretti fra Pomona, hadde fått plassen takket være en korttidskontrakt som var belønningen for å svare riktig på et spørsmål i radioen («Hva er det verste Ballon Mac vet?» «Å fjerne tannstein.» ). Hun gikk alltid rundt med en liten båndopptaker. Av og til slo hun den på og sa et eller annet inn i mikrofonen. Hun het Shatzy Shell.
Klokken 10.45 den tolvte avstemningsdagen - da stillingen var 64 prosent for og 30 prosent mot å la Mami Jane dø (de resterende 6 prosent var av den oppfatning at de unge damene kunne kysse dem i ræva, og hadde ringt opp for å fortelle dem det) - hørte Shatzy Shell telefonen ringe for tjueførste gang, skrev tallet 21 på skjemaet hun hadde liggende foran seg, og tok telefonrøret. Derpå fulgte følgende samtale:
2
|
|
|
|
|
|
|
|
- CRB, god dag. - God dag, har Diesel vært der allerede?
- Hvem da?
- Ok, da har han ikke vært der.
- Dette er CRB ...
- Ja, jeg vet det.
- De må ha slått feil nummer.
- Nei, nei, langt ifra, nå må De høre på meg ...
- Hør her ...
- Ja?
- Dette er CRB og leserundersøkelsen "Skal Mami Jane dø?"
- Takk, jeg vet det.
- Da kunne De kanskje være så vennlig å oppgi navnet Deres?
- Navnet mitt har ingen betydning ...
- De må oppgi det, det er regelen.
- Ok, ok ... Gould ... navnet mitt er Gould.
- Herr Gould.
- Ja, herr Gould, og hvis jeg nå får ...
- Skal Mami Jane dø?
- Unnskyld?
- De må fortelle meg hva De synes om det ... om Mami Jane skal dø eller ikke.
3
|
|
|
|
|
|
|
|
- Å herregud ...
- De kjenner henne, ikke sant? De vet hvem Mami Jane er?
- Selvfølgelig gjør jeg det, men ...
- De skjønner, De skal bare fortelle meg om De synes at ...
- Vil De høre på meg et øyeblikk?
- Selvfølgelig.
- Nåvel, da må De gjøre meg en tjeneste, vil De være så snill og se Dem omkring?
- Jeg?
- Ja.
- Her?
- Ja, se Dem omkring i værelset, bare gjør det, er De snill.
- Ok, jeg ser meg omkring nå.
- Fint. Ser De tilfeldigvis en unggutt uten et hårstrå på hodet, som leier en diger kar, virkelig diger, en slags kjempe med noen enorme sko og grønn jakke?
- Nei, jeg tror ikke det.
- Er De helt sikker?
- Ja, helt sikker.
- Fint, da er de ikke kommet ennå.
4
|
|
|
|
|
|
|
|
- Nei, jeg tror ikke det.
- Er De helt sikker?
- Ja, helt sikker.
- Fint, da er de ikke kommet ennå.
- Nei.
- Ok, da vil jeg gjerne at De skal vite en ting.
- Jaså?
- De er ikke slemme, de to.
- Ikke det?
- Nei da. Når de kommer, setter de sikkert i gang med å knuse alt de kommer over, og det er høyst sannsynlig at de kommer til å ta telefonen og surre ledningen rundt halsen Deres eller noe i den stil, men de er faktisk ikke så slemme, de to, det er bare det at ...
- Herr Gould?
- Ja?
- Har De noe imot å fortelle meg hvor gammel De er?
- Tretten.
- Tretten?
- Tolv ... for å være helt nøyaktig, så er jeg tolv.
- Hør her, Gould, du skulle ikke ha mammaen din i nærheten?
- Mamma reiste sin vei for fire år siden, nå bor hun sammen med en professor som studerer fisker og fiskenes vaner, en etolog, for å være helt nøyaktig.
5
|
|
|
|
|
|
|
|
- Det var da fryktelig leit.
- Det må De ikke si. Livet er bare sånn, det er ingenting å gjøre med det.
- Sier du det?
- Ja, det gjør jeg. Er De ikke enig?
- Jo ... jeg tror det er sånn ... jeg vet ikke riktig, jeg innbiller meg at det er sånn.
- Det er forbanna sant.
- Du er tolv år, ikke sant?
- I morgen fyller jeg tretten, i morgen.
- Flott.
- Flott.
- Til lykke med dagen, Gould.
- Takk.
- Du skal se det blir flott å være tretten.
- Det håper jeg.
- Gratulerer, jeg mener det virkelig.
- Takk.
- Du har vel ikke faren din der, eller hva?
- Nei, han er på jobb.
- Ja vel.
- Faren min er i Forsvaret.
6
|
|
|
|
|
|
|
|
- Flott.
- Synes De bestandig alt er like flott?
- Unnskyld?
- Synes De bestandig alt er like flott?
- Ja ... jeg tror det.
- Flott.
- Ja altså ... det gjør jeg rett som det er.
- Da har De flaks.
- Det kan skje på de merkeligste tidspunkter.
- Jeg tror virkelig De har flaks, det gjør jeg.
- En gang var jeg på en veikro på riksvei 16, like utenfor byen, jeg stanset ved en veikro og gikk inn og stilte meg i køen. I kassen satt det en vietnameser, han skjønte nesten ingenting, og derfor stoppet det helt opp, noen sa: en hamburger, og han svarte: hva for noe? Kanskje var det den første dagen hans på jobben, jeg vet ikke, men jeg begynte å se meg omkring der inne på veikroen, det var bare fem-seks bord, og fullt av folk som satt og spiste, en masse forskjellige ansikter, og alle med forskjellige retter foran seg, koteletter, smørbrød, chili, alle satt og spiste, og alle som en var kledd nøyaktig som de ønsket, de hadde stått opp om morgenen og hadde bestemt hva
7
|
|
|
|
|
|
|
de skulle ta på seg, den røde blusen der og drakten som strammer over brystet, akkurat det de ønsket, og nå satt de der, og alle som en hadde et liv bak seg og et liv foran seg, de hadde bare stukket innom i forbifarten, i morgen skulle de begynne på nytt igjen, den blå blusen der, den lange drakten, og blondinen med fregnene hadde sikkert moren sin på sykehus, og alle blodprøvene tydet på det verste, men nå drev hun og plukket ut de svidde potetbitene, mens hun leste avisen som hun hadde stilt opp mot et saltkar formet som en bensinpumpe. Det var en kar der i full baseballdrakt enda det sikkert var mange år siden han hadde satt sine ben på en baseballbane, han satt der sammen med sønnen sin, en liten guttepjokk, og drev og slo ham med flat hånd i hodet, i bakhodet, ikke før hadde guttungen fått rettet på capsen, en baseballcaps, så fiket faren til ham igjen - schmokk - og alt dette mens de satt og spiste under et fjernsynsapparat som hang på veggen med svart skjerm, og mens trafikkstøyen kom i bølger inn fra motorveien, og mens to meget elegante herrer i grått satt i et hjørne, og man kunne se at den ene satt og gråt, det var helt sprøtt, men han satt og gråt over en biff med franske poteter, han gråt lydløst, og den andre fortrakk ikke en mine, også han hadde en biff foran seg og var utelukkende opptatt med å spise, men etter en stund reiste han seg, gikk bort til nabobordet, tok en ketchupflaske, gikk tilbake til plassen sin, og mens han passet omhyggelig på ikke å søle til den grå dressen,
8
|
|
|
|
|
|
|
|
helte han litt ketchup på tallerkenen til den andre mannen, han som gråt, og hvisket noe til ham, jeg vet ikke hva, så satte han korken på flasken og begynte å spise igjen. De to satt der i hjørnet, midt i alt det her, på gulvet lå det en kirsebær-is som noen hadde tråkket utover, og på døren til toalettet hang det et skilt der det sto I ustand, jeg så på alt dette, og det var klart at det ikke var annet å si enn jeg tror jeg spyr, for det hele var bare til å spy av, så bedrøvelig var det, men det som skjedde, var tvert imot at mens jeg sto der i køen og vietnameseren fremdeles ikke forsto en dritt, så tenkte jeg Herregud så vakkert, og jeg fikk nesten lyst til å le, faen så vakkert alt dette er, absolutt alt, like til den siste smulen som er tråkket utover gulvet, like til den siste fettete servietten, uten å vite hvorfor, jeg visste bare at det var sant, det hele var fordømt vakkert. Helsprøtt, eller hva?
- Merkelig.
- Jeg skammer meg nesten over å fortelle det.
- Hvorfor det?
- Jeg vet ikke ... folk pleier stort sett ikke å fortelle sånt noe ...
- Jeg synes det var fint.
9
|
|
|
|
|
|
|
|
- Nei, gi deg nå ...
- Jo, faktisk, spesielt det med ketchupen ...
- Han tok flasken og helte litt på tallerkenen til ham ...
- Akkurat.
- Kledd helt i grått.
- Komisk.
- Nettopp.
- Nettopp.
- Du Gould?
- Ja.
- Jeg er glad du ringte.
- Nei, vent litt nå ...
- Jeg venter.
- Hva heter du?
- Shatzy.
- Shatzy.
- Jeg heter Shatzy Shell.
- Shatzy Shell?
- Ja.
- Og det er ingen som driver og surrer telefonledningen rundt halsen på deg, vel?
- Nei.
- Når de kommer, må du huske på at de egentlig ikke er noe slemme.
- Du skal se at de ikke kommer.
10
|
|
|
|
|
|
|
|
- Ikke stol på det, de kommer nok, de der ...
- Hvorfor skulle de det, Gould?
- Diesel elsker Mami Jane. Og han er to meter og førtisju centimeter på strømpelesten.
- Flott.
- Det kommer an på. Når han er veldig sinna, er det ikke flott i det hele tatt.
- Og nå er han veldig sinna?
- Det ville du også vært hvis noen lagde en leserundersøkelse for å ta livet av Mami Jane, og Mami Jane var idealmammaen din.
- Det er bare en leserundersøkelse, Gould.
- Diesel sier at det hele er svindel. De har allerede bestemt seg til å drepe henne, det gjorde de for flere måneder siden, det er bare for å ha ryggen fri at de gjør det på denne måten.
- Kanskje han tar feil.
- Diesel tar aldri feil. Han er en skikkelig kjempe, han.
- Hvor skikkelig?
- Skikkelig skikkelig.
- En gang bodde jeg sammen med en kar som kunne senke en basketball uten å gå opp på tå engang. - Er det virkelig sant?
- Men jobben hans var å kontrollere billetter på en kino.
11
|
|
|
|
|
|
|
|
- Og elsket du ham?
- Hva er det for slags spørsmål, Gould?
- Du sa at du bodde sammen med ham.
- Ja, vi bodde sammen. Vi bodde sammen i tjueto dager.
- Og så?
- Jeg vet ikke ... det hele var liksom litt komplisert, skjønner du?
- Ja ... for Diesel er det også litt komplisert alt sammen.
- Det er sånn det er.
- Faren hans måtte bygge en egen dass spesielt for ham, det kostet en formue.
- Jeg sa jo det var litt komplisert.
- Ja nettopp, da Diesel prøvde å gå på skolen, nede i Taton, da møtte han opp tidlig om morgenen ...
- Gould?
- Ja.
- Unnskyld meg et øyeblikk, Gould.
- Ok.
- Ikke legg på, er du snill.
- Ok.
12
|
|
|
|
|
|
|
|
Shatzy Shell satte samtalen på hold. Så vendte hun seg mot mannen som sto foran bordet hennes og gransket henne inngående. Det var lederen for utviklings- og markedsføringsavdelingen. Han het Bellerbaumer. Han var en av disse som suger på brillestangen.
- Herr Bellerbaumer?
Herr Bellerbaumer kremtet.
- Hør her, frøken, De driver og prater om kjemper.
- Ja, nettopp.
- De har sittet i telefonen i tolv minutter, og De driver og prater om kjemper.
- Tolv minutter?
- I går satt De og pratet lystig i vei med en børsmegler i tjuesju minutter, og det endte med at han fridde til Dem.
- Han visste ikke hvem Mami Jane var, jeg var jo nødt til å ...
- Og dagen før ble De sittende klistret til telefonen i en time og elleve minutter mens De rettet en stil for et krek av en skolegutt, som til slutt ga Dem følgende svar: Hvorfor kan dere ikke ta og kverke Ballon Mac?
- Det kunne jo være en idé, tenk på det iallfall.
- Frøken, den telefonen tilhører CRB, og De er betalt for å si en eneste fordømt setning: Skal Mami Jane dø?
13
|
|
|
|
|
|
|
|
- Jeg prøver å gjøre mitt beste.
- Jeg også. Og derfor gir jeg Dem sparken, frøken Shell.
- Unnskyld?
- Jeg er nødt til å gi Dem sparken, frøken.
- Alvorlig talt?
- Jeg beklager
- ...
- ...
- ...
- ...
- Herr Bellerbaumer?
- Ja, hva er det?
- Har De noe imot at jeg avslutter samtalen?
- Hvilken samtale?
- Telefonsamtalen. Jeg har en liten gutt som venter i telefonen.
- ...
- ...
- Avslutt samtalen.
14
|
|
|
|
|
|
|
|
- Takk.
- Ingen årsak.
- Gould?
- Hallo?
- Jeg må nok legge på nå, Gould.
- Ok.
- Jeg har nettopp fått sparken.
- Flott.
- Jeg er ikke så sikker på det.
- Om ikke annet, så kommer de ikke til å ta kverken på deg.
- Hvem?
- Diesel og Poomerang.
- Kjempen?
- Det er Diesel som er kjempen. Poomerang er den andre, han uten hår. Han er stum.
- Poomerang.
- Ja. Han er stum. Kan ikke snakke. Han hører, men kan ikke snakke.
- De kommer til å stanse dem i vestibylen.
- Stort sett lar de seg ikke stanse, de der.
- Gould?
- Ja.
- Skal Mami Jane dø?
15
|
|
|
|
|
|
|
|
- Kyss meg i ræva.
- «Vet ikke.» Ok.
- Si meg en ting, Shatzy ...
- Jeg må gå nå.
- Bare én ting.
- Hva da?
- Det stedet, den veikroen ...
- Ja ...
- Jeg bare tenkte ... det var neimenn ikke så verst, det stedet ...
- Så som så ...
- Jeg tenkte jeg kanskje kunne feire fødselsdagen min der.
- Hvordan da?
- I morgen er det fødselsdagen min ... vi kunne gå dit og spise alle sammen, kanskje er de der fremdeles, de to i grå dress, de med ketchupen.
- Det var da et pussig innfall, Gould.
- Du, jeg, Diesel og Poomerang. Jeg spanderer.
- Jeg vet ikke riktig, jeg.
- Det er en god idé, helt sikkert.
- Kanskje.
- 85 56 74 18.
- Hva er det?
16
|
|
|
|
|
|
|
|
- Telefonnummeret mitt, ring meg hvis du har lyst, ok?
- En skulle ikke tro du var tretten år.
- Jeg fyller tretten i morgen for å være helt nøyaktig.
- Å ja.
- Da er det i orden?
- Ja.
- I orden.
- Du Gould?
- Ja?
- Ha det.
- Ha det, Shatzy.
- Ha det.
Shatzy Shell trykket på den blå knappen og brøt forbindelsen. Det tok litt tid før hun fikk lagt tingene sine i vesken, det var en gul veske med mottoet Redd verden fra lakkerte tånegler. Hun tok også de innrammede fotografiene av Walt Disney og Eva Braun. Og den lille båndopptakeren som hun alltid hadde med seg. Av og til slo hun den på og sa ting inn i mikrofonen. De sju andre unge damene satt og stirret på henne uten et ord mens telefonene ringte forgjeves, og diverse verdifulle råd og anbefalinger vedrørende Mami Janes fremtid midlertidig måtte legges på is. Det Shatzy Shell hadde å si, sa hun mens hun tok av seg joggeskoene og klemte føttene inn i de høyhælte.
17
|
|
|
|
|
|
|
|
- Jeg nevner det bare for ordens skyld - om ikke lenge skal dere få se at en kjempe og en stum flintskalling kommer styrtende inn gjennom den døren der, de kommer til å slå i stykker alt som er her, og kvele dere med telefonledningene. Kjempen heter Diesel, den stumme fyren Poomerang. Eller omvendt, jeg husker ikke riktig. Men uansett, slemme er de ikke.
Fotografiet av Eva Braun hadde en rød plastikkramme og en liten utfellbar støtte på baksiden, slik at bildet kunne stå om man så ønsket. Hun, Eva Braun, så virkelig ut som Eva Braun.
«Du skjønner?»
«Mer eller mindre.»
«Han var pianist på et kjempedigert kjøpesenter, i første etasje, under rulletrappen opp til annen, de hadde lagt et rødt teppe på gulvet og plassert et hvitt flygel der, og han satt i snippkjole seks timer om dagen og spilte - Chopin, Cole Porter, ting i den stilen, alt etter hukommelsen. Man hadde utstyrt ham med et elegant lite skilt hvor det sto Pianisten vår er snart tilbake. Når han skulle på do, fant han det frem og stilte det på flygelet. Så kom han tilbake og satte i gang på nytt. Han var ikke så slem som mange andre pappaer, jeg mener, han var ikke slem på den måten ... ikke slo han, ikke drakk han, ikke lå han med sekretæren sin, ikke noe sånt, og når det gjaldt biler ... han var av den typen som aldri ville kjøpe seg en ny bil, han var svært nøye på at bilen ikke skulle være altfor ... altfor ny eller altfor flott, han kunne ha kjøpt seg en ny bil, men gjorde det ikke, han var svært nøye på det, det falt ham helt naturlig, jeg tror ikke det lå noen bevisst hensikt bak, men han gjorde det ikke og ferdig med det, han gjorde ikke noe av alt det der, og det var akkurat det som var problemet, skjønner du?
18
|
|
|
|
|
|
|
|
Det var der problemet lå ... at han ikke gjorde de tingene, og ikke tusen andre ting heller, han gjorde jobben sin, og det var det hele, det var det eneste han gjorde, akkurat som om livet hadde fornærmet ham, og han hadde søkt tilflukt i denne geskjeften som var en eneste stor nedtur, og han hadde absolutt ingen trang til å finne en utvei, det var som et svart hull, en fortvilelsens avgrunn, og tragedien, den egentlige tragedien, kjernen i hele denne tragedien, var at han som en annen gud hadde dratt oss, meg og moren min, ned i dette svarte hullet, han gjorde ikke noe annet enn å trekke oss ned i det, med en mirakuløs standhaftighet, hvert eneste øyeblikk av sitt liv, hvert eneste sekund, og hele prosjektet hans gikk ut på å bevise følgende morderiske tese: når han var slik, så var han det for oss to, for meg og moren min, dette var tesen, for oss to, for å redde oss to, for at vi to var til, for vår skyld, for å redde oss to, for for for, støtt og stadig måtte han minne oss om denne idiotiske tesen, hele livet hans sammen med oss var ikke noe annet enn dette lange, uavbrutte og uutholdelige prosjektet, som han for øvrig bevisst gjennomførte på den grusomste og mest utspekulerte måten som tenkes kunne, det vil si uten noen gang å si ett ord, uten at det noen gang ble snakket om det, for han sa aldri noe, han kunne jo sagt det til oss, rett ut, men han sa det aldri, ikke ett ord, og det var dette som var så forferdelig, som var så grusomt, dette at han aldri sa noe, men likevel sa han det til deg hver bidige stund, gjennom måten han satt til bords på, gjennom det han så på tv, og til og med gjennom måten han klippet håret på, og alle de forbannede tingene han ikke gjorde, og ansiktsuttrykket når han så på deg ... det var grusomt, det var til å bli gal av, og jeg holdt på å bli gal, jeg var bare en liten jentunge, en liten jentunge kan ikke forsvare seg, barn er noen ekle krapyler, men det er enkelte ting de ikke kan forsvare seg mot, det er som når noen slår dem, hva kan et barn gjøre med det, det kan ikke gjøre noe, jeg kunne ikke gjøre noe, jeg ble gal av det rett og slett, derfor tok mor meg til side en dag og fortalte meg om Eva Braun.
19
|
|
|
|
|
|
|
|
Det var litt av et forbilde. Hitlers datter. Hun sa at jeg skulle tenke på Eva Braun. Hun klarte det, da kan du klare det, du også, sa hun. Det var et selsomt resonnement, men det var logisk nok. Hun sa at da han til slutt begikk selvmord, med en blåsyretablett, hadde hun også tatt sitt liv sammen med ham, hun var der, i bunkeren, og hun hadde begått selvmord sammen med ham. For selv i de ondeste fedre finnes det noe godt, sa hun. Og man må lære å bli glad i dette «noe». Jeg tenkte lenge på det. Jeg prøvde å forestille meg på hvilken måte Hitler kunne være god, og jeg diktet opp lange historier, som for eksempel at han kommer hjem om kvelden, han er trett og snakker lavt, og han setter seg foran peisen og stirrer inn i ilden, trett til døden, og jeg - for jeg skulle jo være Eva Braun, ikke sant? - jeg var en liten jente med blonde fletter og veldig hvite ben under skjørtet, jeg sto i sideværelset og så på ham uten å komme nærmere, og han var så herlig trett, og blodet rant av ham, han var så vakker i uniformen sin, jeg ble bare stående der og stirre på ham, og blodet forsvant, og jeg så bare trettheten, den vidunderlige trettheten som jeg sto og falt i staver over, helt til han til slutt snudde seg mot meg og fikk øye på meg og smilte til meg og reiste seg, tynget ned av hele den blendende trettheten sin, og så kom han mot meg, gikk helt bort til meg og satte seg på huk ved siden av meg - Hitler. Det var helsprøtt. Han hvisket noe til meg på tysk, og så strøk han meg langsomt over håret med hånden, den høyre hånden, og enda så skremmende det kan høres ut, så var hånden myk og varm og øm, det var en slags dyp visdom i den, det var en hånd som kunne frelse deg, og enda så frastøtende det kan høres ut, så var det en hånd du kunne elske, som du til slutt måtte elske, det endte med at jeg tenkte: så fint at fars hånd hvilte mykt på hodet mitt.
20
|
|
|
|
|
|
|
|
Slike ting var det jeg tvang meg til å tenke. For å trene meg opp, skjønner du? Eva Braun var gymnastikksalen min. Med tiden ble jeg kjempeflink. Om kvelden stirret jeg stivt på faren min som satt i pyjamas foran fjernsynsapparatet, helt til jeg så Hitler i pyjamas foran fjernsynsapparatet. Jeg holdt fast på bildet en stund, riktig slukte det med øynene, så lot jeg det bli uskarpt og gikk tilbake til faren min, til det virkelige ansiktet hans - jøss, det virket så mildt, så trett og ulykkelig. Så gikk jeg tilbake til Hitler, og så hentet jeg frem far, jeg gikk frem og tilbake i fantasien, og på denne måten kunne jeg flykte fra pinen, fra tausheten, fra all den dritten der. Det virket. Bortsett fra en sjelden gang virket det. Nåvel. Mange år etter så jeg i et ukeblad at Eva Braun ikke var datteren til Hitler, men elskerinnen hans. Eller kona hans, jeg vet ikke riktig. Kort sagt, hun pleide å gå til sengs med ham. Det var et hardt slag. Det gjorde meg skikkelig forvirret. Jeg prøvde å få tingene på plass igjen på en eller annen måte, men det gikk absolutt ikke. Jeg klarte ikke å la være å se for meg Hitler som gikk bort til den vesle jentungen og begynte å kysse henne og alt det der, rene svineriet, og den vesle jentungen var jeg, Eva Braun, og så ble han til faren min - alt fløt sammen, et forferdelig kaos. Leketøyet mitt var gått i stykker, det var ikke mulig å sette sammen bitene igjen, det hadde virket før, men nå virket det ikke lenger. Slutten på visa. Jeg klarte ikke lenger å være glad i faren min før den dagen da han byttet tog, som han sa. En komisk historie. Han byttet tog en helt alminnelig søndag. Han satt der og spilte, under rulletrappen, og så kom det bort til ham en fin frue med smykker både her og der, litt på en kant var hun også. Han spilte nettopp When we were alive, og hun ga seg til å danse, rett for øynene på alle og enhver, med bæreposene i hånden og et salig smil om munnen. Slik holdt de det gående en halv times tid.
21
|
|
|
|
|
|
|
|
Så gikk hun og tok ham med seg, og hun tok ham med seg for godt. Alt han sa da han kom hjemom, var: Jeg har byttet tog. Akkurat da ble jeg sant å si litt glad i ham igjen, iallfall for en liten stund, det var som en befrielse på en måte, han hadde gredd håret litt à la latin lover, med snorrett skill i det hvite håret, og ny skjorte, akkurat da ble jeg glad i ham, iallfall for en liten stund, det var som en befrielse. Jeg har byttet tog. Mange års huslig ulykke ble feid vekk med en banal frase. Grotesk. Men mange ganger er det sånn, sånn er det nesten bestandig, man oppdager til slutt at lidelsen, all den lidelsen, ikke hadde noen mening, at man har lidd alle helvetes kvaler uten at det var noen mening i det, det var hverken rettferdig eller urettferdig, det var hverken vakkert eller stygt, det var bare meningsløst, alt du kan si til syvende og sist, er at det var en meningsløs lidelse. Det er til å bli gal av når du tenker på det, det beste er ikke å tenke på det, alt du kan gjøre er ikke å tenke noe mer på det, aldri mer, skjønner du?»
«Mer eller mindre.»
«Var hamburgeren bra?»
«Ja.»
Men det endte likevel med at Diesel og Poomerang aldri kom så langt som til CRB, for ved krysset av Sjuende gate og Bourdon-bulevarden, midt på fortauet, fikk de øye på en svart stiletthæl som var kommet trillende dit et eller annet sted fra, og nå lå ubevegelig som en mikroskopisk klippe i en flommende strøm av mennesker på vei til lunsj.
- Satan, sa Diesel.
- Og hva er det for noe? ikkesa Poomerang.
- Se der, sa Diesel.
- Satan, ikkesa Poomerang.
22
|
|
|
|
|
|
|
|
De stirret på denne svarte hælen, en stiletthæl, og det var et øyeblikks sak - umiddelbart etter det uunngåelige glimtet av en legg i mørk nylon - å se for seg trinnet som hadde blitt av med den, selve trinnet, i betydningen rytme og dans, en blanklakkert passer i kvinneskikkelse, mørk nylon. De så det først i en dansende pendel av smekre ben, og så i den myke rykningen som brystet under blusen fanget opp og sendte videre til håret - kort, svart, tenkte Diesel - kort, blondt, tenkte Poomerang - glatt og lett nok til at det også danset i den samme rytmen, som i deres øyne allerede var blitt til kvinnekropp og menneskeslekt og saga, da den plutselig haket seg opp i en bagatellmessig hindring i form av en hæl som først begynte å vakle før den så, i neste trinn, bøyde seg til siden og rev seg løs fra skoen og fra hele denne rytmen - av kvinne, menneskeslekt og saga - og dermed fremtvang et taktskifte som overgang til likevekt i stillstand - og stillhet. Det var ståk og bråk overalt omkring dem, men det var som om de ikke kunne rive seg løs fra dette stedet. Diesel var enda mer lut i ryggen enn vanlig, øynene stirret stivt ned i fortauet, Poomerang gned og gnikket den blanke skallen med venstrehånden, høyrehånden hang som klistret til Diesels bukselomme, som alltid. De glodde på en svart stiletthæl, men i virkeligheten så de kvinnen rykke til og saktne farten, de så at hun snudde seg et øyeblikk og sa
- For noe dritt
uten at hun så mye som et sekund tenkte på å stanse, slik en vanlig kvinne ville ha gjort - stanse, gå tilbake, ta opp hælen, prøve å sette den på plass mens hun holdt seg i et trafikkskilt - innkjøring forbudt - det falt henne ikke inn å gjøre noe så fornuftig, men isteden fortsatte hun å gå, akkurat som om hun med det ville si
- For noe dritt
23
|
|
|
|
|
|
|
|
i samme øyeblikk som hun finner ut at hun ikke vil ta glansen av sin egen skjønnhet ved å halte, og med en smidig bevegelse, uten å stanse, smyger av seg den skamferte skoen, hvorpå hun en gang for alle blir til en legende for de to iakttakerne da hun også smyger av seg den andre - en barføtt, forkrommet passer, mørk nylon - hun griper skoene, kaster dem ned i en blå søppelkasse mens hun ser seg om etter noe hun straks finner: en gul bil som kommer kjørende i langsomt tempo oppover gaten; hun løfter armen, noe gyllent glir ned fra håndleddet, den gule bilen slår ut retningsviseren og stanser, hun stiger inn og oppgir en adresse mens hun trekker de slanke bena - barføtte - opp på setet slik at kjolen glir opp og i et lynglimt åpner for det kroppsvarme bildet av kniplingskanten på en strømpe som avløses av noen centimeter med lår - hvitt - og så gjenoppstår som kniplingskanten på en truse, ikke stort mer enn et lynglimt, men likevel snor bildet seg inn i øynene på en herre i mørk dress, som fortsetter å gå enda han må slepe med seg det kroppsvarme lynglimtet, klebet til netthinnen, et lynglimt som tenner bevisstheten hans i brann og braser inn i den bedagelig gifte mannens ringmur av beskyttende narkose, til høylytt akkompagnement av knust metall og klagerop.
Det som skjedde, var at Diesel og Poomerang vaset seg inn i den mørkkledde mannen. Når sant skal sies, ble de trukket med i kjølvannet av forvirringen hans, som bokstavelig talt beveget dem, og drev dem langt av sted, så langt at de kunne se fargen på sengeforleggeren hans - brun - og kjenne osen fra kjøkkenet. De fikk sette seg til bords sammen med ham, og de la merke til at konen lo altfor høyt av replikkene som strømmet ut av fjernsynsapparatet, mens han - mannen i mørk dress - skjenket øl i glasset hennes og selv la beslag på flasken med mineralvann - lunkent og uten kullsyre - for et fjernt minne om fire nyresteinsanfall hadde i en årrekke skremt ham fra å drikke noe annet. I den andre skuffen i skrivebordet hans fant de syttito sider av en ufullendt roman som het Siste sjanse, og et visittkort - Dr. Mortensen - med avtrykket av lilla lepper på baksiden. Klokkeradioen var stilt inn på 102,4, Radio Nostalgi, og til skjermen på nattbordlampen var det festet en brosjyre fra Guds Barn som redegjorde for en teori om at jakt og fiske var moralsk forkastelige aktiviteter. Tittelen, som var blitt litt svidd av lyspæren, lød som følger: Jeg skal gjøre Eder til menneskefiskere.
24
|
|
|
|
|
|
|
|
De drev nettopp og rotet rundt i undertøyet til fru Mortensen, da en banal og vulgær tankeassosiasjon fikk minnet om en blanklakkert passer i kvinneskikkelse, mørk nylon, til å bruse gjennom blodet deres - et elektrisk støt som drev dem i full fart tilbake til den gule drosjen og tvang dem til å bli stående der på fortauskanten, halvt svimeslått av det fatale funnet - det fatale fraværet av den gule drosjen, som var oppslukt av storbyens jungel - hele gaten var full av biler, men tom for gule drosjer med legender makelig henslengt i baksetet.
- Jøss, sa Diesel.
- Forsvunnet, ikkesa Poomerang.
På den krumme overflaten av den svarte stiletthælen så de en hel by, tusenvis av gater, hundrevis av biler, gule, blinde.
- Borte for godt, sa Diesel.
- Kanskje, ikkesa Poomerang.
- Som å lete etter en nål i en høystakk.
- Lete, men ikke etter bilen.
- Det er tusenvis av dem.
- Ikke etter den gule bilen.
- Altfor mange biler.
- Ikke bilen, skoene.
- Hvor kan en gul bil dra?
- Sko. En skobutikk.
- Som hun sa hun skulle til.
- En skobutikk. Den nærmeste skobutikken.
- Hun så på sjåføren og sa ...
25
|
|
|
|
|
|
|
|
- Den nærmeste skobutikken. Som har svarte sko med stiletthæler.
- ... den beste skobutikken her i strøket.
- Toxon's. Fjerde gate, tredje etasje, damesko.
- Toxon's for pokker.
De fant henne foran et speil, iført svarte sko med stiletthæler, og en ekspeditrise som sa
- Sitter som støpt.
Siden tapte de henne ikke av syne. I time etter time registrerte de alle hennes bevegelser og alt omkring henne, som om de snuste prøvende til fine parfymer. Det virket allerede som gammelt nytt da de etter et uendelig middagsmåltid fulgte henne like opp i sengen til en mann som luktet eau de cologne og uavlatelig grep fjernkontrollen for å spille Ravels Bolero en gang til. Foran sengen sto det et akvarium med en fiolblå fisk og mange dumme bobler. Han elsket med henne i andektig stillhet, gifteringen hadde han lagt på nattbordet, ved siden av en fem-pakning med kondomer av beste merke. Hun klemte neglene mot ryggen hans, så hardt at han kunne kjenne det, så forsiktig at det ikke ble merker. Etter Bolero nummer sju sa hun
- Unnskyld
smøg seg ut av sengen, kledde på seg, trakk på seg de svarte skoene med stiletthæler og gikk sin vei uten et ord. Det siste de så av henne, var en dør som gled igjen.
Regn. Speilblank asfalt omga stiletthælen, et lysende øye som lå og stirret på dem.
- Regn, sa Diesel.
De så opp, lyset var annerledes, grått, ikke mange mennesker, lyder fra bilhjul og vannpytter.
Klissvåte sko, vann ned over ryggen. Urene viste et hensiktsløst klokkeslett.
- La oss gå, sa Diesel.
- La oss gå, ikkesa Poomerang.
26
|
|
|
|
|
|
|
|
Han gikk tungt, Diesel, og langsomt. Han slepte den venstre foten etter seg, skoen var komisk og forvokst, den satt på et ben som skiftet mening like under kneet og slo en stygg bøy på seg, slik at hvert eneste skritt ble vridd til kubistiske dansetrinn. Og han pustet tungt, som en syklist i motbakke, en pust som var rølpete rytme og smerte. Den gangarten og den rytmen kunne Poomerang utenat. Begge var viktige for ham, og han danset dem elegant, med en trett mine, som var han midt i en maratontango.
Begge to, side om side, og deretter råtnende biter av by langs veien hjemover, trafikklysenes utflytende farger, biler i tredje gir som bråker som vannklosetter, en skohæl på fortauet, stadig lenger borte, et vått øye uten øyelokk, uten øyevipper, et utlevd øye.
Fotografiet av Walt Disney var litt større enn det av Eva Braun. Det var montert i en gul treramme og hadde en liten utfellbar støtte på baksiden, slik at bildet kunne stå om man så ønsket. Han, Walt Disney, hadde hvitt hår og satt overskrevs på et leketøystog med et smil om munnen. Det var et leketøystog for barn, med et lokomotiv og mange vogner. Det gikk ikke på skinner, men hadde gummihjul og befant seg i Disneyland, Anaheim, California.
«Du skjønner?»
«Mer eller mindre.»
27
|
|
|
|
|
|
|
|
«Kort sagt, han var den største, den aller største. Ekstremt reaksjonær, om du så vil, men han hadde peiling på dette med lykke, det var det han forsto seg på, han siktet direkte på lykken og fikk med seg alle, absolutt alle, den største lykkeutleieren som noen gang har levd, han kunne by på lykke for enhver lommebok, for enhver smak, med disse fortellingene sine om ender og dverger og bambier, bare tenk på det, hvordan han fikk det til. Han bare satte i gang og ut av all denne dritten klarte han å destillere noe som var slik at hvis noen spør deg hva lykke er, så hjelper det ikke om det kanskje blir litt kvalmt på slutten, du må allikevel innrømme at selv om det ikke var akkurat det, så hadde det iallfall samme smaken, altså, det er på samme måte som med jordbær- eller bringebærsmak, lykken har den smaken der, det er ikke til å komme fra, det kan være så falskt det bare vil, det er kanskje ikke den ekte, originale lykken, for å si det på den måten, men det var noen fabelaktige kopier, bedre enn originalen, for man kan jo allikevel ikke ...»
"Ferdig."
"Ferdig?"
"Ja."
"Hvordan var det?"
"Sånn passe."
"Så gikk vi da?"
"Så gikk vi."
Så gikk vi da? Så gikk vi.
A.B.
28
|
|
